Jeg står ved veiskillet, speider etter veien videre.
Tåken ligger tett langs veikanten og jeg kan knapt skimte lysningen.
Jeg har vert en tur i tåredalen , mørket var tyngende der nede.
Torner og tistler var satt opp for å skade meg og jeg kom meg knapt ut.
Jeg har kjørt meg fast i omstendigheten, glemt å spise mitt brød.
Løsningen ligger over situasjonen , men hodet faller stadig ned.
Jeg har vert så forvirret siste tiden , ikke visst min egen råd.
Fastlåst på min egen vei, ja jeg glemte å spørre Herren om Hans vei.
Mine veier er ikke Guds veier og Guds veier er ikke mine veier , jeg skjønner det nå.
Var så oppsatt på min egen retning , glemte helt å lytte til Hans råd.
Han har en vei for alt det som skjer under himmelen , jeg må vente litt og forstå..
han er det som sitter på de rette svarene, den rette løsningen her og nå.
Jeg står ved veiskillet , venter - lytter . Skjerper mine sanser , lar ånden i meg være fri.
Noe fødes i meg , jeg begynner løfte blikket opp mot Guds himmel , opp mot det blå.
Jeg kan sanse en smak av vår rett foran meg , jeg er trygg nå. Om det er den ene
eller andre veien, vet jeg at Han fører meg på rettferdighetens stier for sitt navns skyld.
ABBA FAR.