Noe knuger mitt bryst , jeg vet hva det er ...det er deg .
Du som lot solen skinne , men likevel blåste ut noen lys.
Du som skinte opp min livsvei, nå ligger den i grus.
På kryss og tvers vi danset har , når skal veien danne et svar ?
Jeg lengter etter blikkene som stadfestet `selve livet `, blikkene som bare talte uten å si ..
Jeg ser inn i drømmer , i håpløshet , i kransen av noe som kan bli ..
Kan håpet skape det lengselen som bare du vet ?
Kan troen i hjertet bli boende på tross av alt , du vet jeg vil.