Tåken ligger tett langs veikanten og jeg kan knapt skimte lysningen.
Jeg har vert en tur i tåredalen , mørket var tyngende der nede.
Torner og tistler var satt opp for å skade meg og jeg kom meg knapt ut.
Jeg har kjørt meg fast i omstendigheten, glemt å spise mitt brød.
Løsningen ligger over situasjonen , men hodet faller stadig ned.
Jeg har vert så forvirret siste tiden , ikke visst min egen råd.
Fastlåst på min egen vei, ja jeg glemte å spørre Herren om Hans vei.
Mine veier er ikke Guds veier og Guds veier er ikke mine veier , jeg skjønner det nå.
Var så oppsatt på min egen retning , glemte helt å lytte til Hans råd.
Han har en vei for alt det som skjer under himmelen , jeg må vente litt og forstå..
han er det som sitter på de rette svarene, den rette løsningen her og nå.
Jeg står ved veiskillet , venter - lytter . Skjerper mine sanser , lar ånden i meg være fri.
Noe fødes i meg , jeg begynner løfte blikket opp mot Guds himmel , opp mot det blå.
Jeg kan sanse en smak av vår rett foran meg , jeg er trygg nå. Om det er den ene
eller andre veien, vet jeg at Han fører meg på rettferdighetens stier for sitt navns skyld.
ABBA FAR.
Sterkt og nyyydelig ♥
SvarSlettVarme klemmer
Dette var vakkert og sårt skrevet. Jeg kjenner meg igjen i mye av det, om hvordan det er å kjenne seg fastlåst i egne tanker og eget spor - men så har Gud noe helt annet for oss, som vi ikke alltid ser der og da...Men som når det kommer, er så mye, mye bedre...Ønsker deg en skjønn påske! klem :)
SvarSlett